PEDAGOGIKK – SKOLEN OG LÆRERNE – 06.04.11.

Foredragsholder i dag var rektor ved Kjølberg skole i Fredrikstad, Tor – Arne Martinsen.

Det ble stilt spørsmål om hvilke forventninger rektor har til nye lærere når de starter i jobb. Hva slags kompetanse forventes. Martinsen fortalte at det første han så etter når han skulle ansette en nyutdannet lærer, var referanser, hvilke fagområder det var behov for på skolen. Deretter prøvde han å få en viss kjønnsfordeling i staben. Spesielt gjaldt dette i barneskolen.

Siden det er slik at skolene blir etterprøvd i en del fag, er han først og fremst på jakt etter lærere med kompetanse i disse sentrale fagene.

Han sammenlignet videre å få vitnemål fra høgskolen med å få bilsertifikat. Det er først når vi har mottatt vitnemålet, at vi skal starte med å utvikle oss til å bli gode lærere. Som med bilkjøring, skjer de første ulykkene i begynnelsen av karrieren. (Både som sjåfør og lærer).

Han skulle fortelle om kontaktlærers oppgaver, men personlig syns jeg det ble litt ustrukturert og ikke alle spørsmål ble besvart på en tilfredsstillende måte.

Jeg forsto det slik at en kontaktlærers oppgave er krevende og omfattende. Alt som skjer må dokumenteres, både overfor skolen og foresatte. Det er bestemmelser for hvor lenge en elev kan få permisjon, og rektor kan bare innvilge permisjon for inntil ti dager. Skal en elev være borte fra skolen lengre enn dette, må eleven skrives ut fra skolen.

Han fortalte videre at når elever med utenlandsk opprinnelse, blir med foreldrene på utenlandstur, må en tenke på omskjæring. Selvfølgelig er dette et alvorlig tema. Allikevel savner jeg et mer nyansert bilde. Hva med de “norske” foreldrene som stadig vekk tar med ungene på sydenturer? Mange av disse gjør det hvert år.

Han fortalte videre om regler og rutiner i forhold til f.eks hvis en foreldre fortalte at barnet dens hadde blitt mobbet over tid på skolen eller skoleveien. Hva gjør en som lærer helt konkret. Alt må dokumenteres skriftlig. Du må be foreldrene om å levere en skriftlig henvendelse, som du deretter svarer at du har mottatt, også dette skriftlig. Rektor fatter vedtak om hvilke tiltak som iverksettes, og foreldrene har en tre ukers klagefrist.

Vi hadde en gruppe oppgave hvor vi først fikk delt ut spørsmål, og deretter valgte en på gruppa som skulle sitte i et panel sammen med en fra hver av de andre gruppene.

Første spørsmål var: Hvor går grensen for lærerens ansvar for elevens oppdragelse? Studentene fikk stille spørsmål og de i panelet sa sin mening. Noe av det som ble nevnt var at det var viktig å fortelle elevene at reglene på skolen kanskje er annerledes enn reglene eller manglende regler hjemme. Alle var enige i at det er viktig å begynne tidlig med dette arbeidet. Ha faste rutiner.

Neste spørsmål: Hvordan blir du en god lærer? Være positiv. Se hver enkel elev. Skape gode relasjoner og ha et godt samarbeid med hjemmet.

Siste spørsmål: Norsk skole er flerkulturell – hvordan møter du dette? Vi kom fram til at det viktigste er å møte alle med respekt og være positivt nysgjerrige.

Det var spennende å ha en slik debatt, og vi fikk diskutert viktige emner i plenum, i stedet for å snakke med sidemannen slik vi ofte gjør ellers.

KLASSELEDELSE – Atferdsvansker i skolen – 30.03.11.

I dag hadde vi en spennende forelesning av Kai – Robert Johansen som er leder ved Tunhaug skole i Sarpsborg. Dette er en ungdomsskole for elever med ulike atferdsvansker.

Han startet med å spørre om hva vi hadde logget oss på etter at vi sto opp i morges. Noen svarte selvfølgelig “Facebook”, andre foreslo World og noen hadde ikke logget seg på noe sa de. Johansen snakket om å “logge seg på det menneskelige nettverk”. Dette består i å håndhilse, ha øyekontakt og at det skal komme ord ut av munnen på begge. Både pedagog og elev.

Johansen fortalte innledningsvis at han nettopp hadde kommet hjem fra en konferanse i USA. Her hadde han lært at det bare er 10 % av hjernen til en vanlig elev som er opptatt av skolearbeid. Resten av hjernen er beskjeftiget med alt fra det motsatte kjønn til hva de skal gjøre etter skoletid.

Videre snakket han om hvor viktig det var å skape relasjoner til den enkelte elev. Spørre om hvordan det gikk på håndballkampen eller hvordan det går med bestemoren som er syk. Vi må tørre å se elevene som hele mennesker. Dette innebærer at vi må vise at vi selv er hele mennesker og ikke bare lærer. Vi har også et liv utenom skolen. Vi er mødre, fedre, foreldre, fotballtrenere osv. Dersom en har bygget opp gode relasjoner både til elever og foresatte, tåler en bedre en “kræsj” Uten gode relasjoner blir det vanskelig å takle eventuelle uoverensstemmelser.

Et annet viktig ord fra Johansen var “positivitet”. Johansen sa at vi alltid skulle ha det med oss. I møte med elever, foresatte og kolleger. Jeg er profesjonell, de andre er det ikke. (Jeg går ut fra at kollegene er det, men ikke de foresatte og elevene). Etter fire års høgskole, er det vi som kan pedagogikk. Det er viktig å være stolt av sin profesjon som lærer. Jeg tror selv at dette er viktig. Vi må ikke som Johansen hadde et eksempel på si: ”Jeg går bare på lærerskolen”.

Hva legger vi i begrepet atferdsvansker? Johansen ville vi skulle tenke litt på dette og diskutere med sidemannen.

Vi studenter hadde mange forslag. Noen nevnte at det er elever som sliter med samspill med andre, har humørsvingninger, er aggressive eller en elev som konsekvent ikke følger regler, enten fordi han eller hun ikke vil, eller fordi han eller hun ikke kan.

Atferdsvansker er ikke noe som skjer av og til. Det er når det blir den daglige væremåten, at det kan kalles for atferdsvansker. Det er viktig å vite at alle elever kommer fra forskjellige hjem og forskjellige skoler. Alle har med seg en kultur.

Sosial kompetansetrening er noe som bør gjennomsyre enhver skolehverdag. Alt skal være sosial kompetansetrening. Når Johansen uttaler dette, snakker han om den ordinære læreren i det ordinære klasserommet med de ordinære elevene. Å jobbe med store atferdsvansker kan overføres til det ordinære. Jeg tror at vi på denne måten kan være med på å forebygge nettopp atferdsvansker.

En annen viktig ting som Johansen snakket om var oppstart av skoledagen. Hva er klokt å gjøre første time mandag. Starte med å snakke med elevene. Hva slags modus er en fjortenåring i i første time på mandag. De har vært i en annen verden hele helga. Johansen anbefaler masse aktivitet første time. Å både røre på seg fysisk og å snakke mye. Det bør ikke være flaut for en lærer å finne på fysiske aktiviteter som er tilpasset klassetrinnet.

Neste spørsmål til studentene var: “Hva er sosial kompetansetrening”? Studentene snakket igjen med sidemannen og kom med forslag som: Det handler om å føle seg trygg. Øve seg på å samarbeide i klassen. Takle situasjoner som oppstår og forklare for de som ikke forstår dette.

Johansen sier at den røde tråden er å øve seg på å forholde seg til og samhandle med andre. Vi må øve oss på å rose hverandre og tåle at vi er forskjellige.

En annen viktig ting som ga meg noe å tenke på, var følgende utsagn:”Gjør aldri jobbing med atferdsvansker komplisert. Hvis du som pedagog ikke forstår hvordan du skal jobbe, kan ikke elever og foresatt forstå det”. En har kanskje lett for å tro at det er vanskelig å jobbe med atferdsvansker, men det er logisk at det enkle er det beste.

Videre var vi innom emnet konsekvenspedagogikk. I konsekvenspedagogikk brukes ikke straff. Vi kan si til en ungdom som sliter med atferden sin at jeg har så mye respekt for deg at jeg kommer til å stille en rekke krav til deg. Hvis jeg ikke hadde respekt, ville jeg ikke stilt krav.

Det jeg sitter igjen med etter denne forelesningen er tankene på hvor viktig det er med relasjoner til elevene, gjensidig respekt og ikke minst teambygging og en felles pedagogisk plattform for skolen.

PEDAGOGIKK – 23.03.11. FLERKULTURELL FORSTÅELSE DEL. 2.

Når en jobber i en flerkulturell skole, må en være oppmerksom på at det kan være elever i klassen som har sterkere tilknytning til dagsaktuelle kriser enn andre. Dette er ting som læreren til enhver tid må holde seg oppdatert på. Hvis en ser på dagens situasjon, kan det være elever som selv er eller har foreldre som er fra Libya. I alle fall er det sikkert at det fins barn i klassen som har foreldre som har opplevd krig.

Hvordan skal en som lærer håndtere dette? Det viktige er å flytte fokuset fra den konkrete situasjonen til en lignende, slik at det ikke blir for nært og personlig. Det kan være bra for elevene å høre historier om folk som har nådd langt, til tross for at de har måttet flykte eller flytte til et annet land. Kari Spernes ga oss et eksempel i illustratøren til Ilon Wikland. Ilon Wikland kom selv som flyktning til Sverige 14 år gammel og ble berømt for sine tegninger i bøkene til Astrid Lindgren.

Det er viktig å ikke gjøre barnet til et offer. Vi mår som lærere bidra til at elevene hever hodet og ikke går rundt og er en som en skal synes synd på.

Det er ikke bare barn med utenlandsk opprinnelse som kan komme i konflikter med hensyn til kultur. Vi trenger ikke å gå lengre tilbake enn til Norges integrering av vårt eget urfolk: samene for å kunne trekke paralleller i så måte. Mange samer ble læstadianere og ga avkall på alt som minte om samisk kultur. Dette ble sett på som synd. Det fins kirkesamfunn i Norge i dag som har ulike oppfatninger av hva som er synd og hva som ikke er det. Dette påvirker selvfølgelig barna, og en skal ha forståelse for ulike former for religiøsitet.

Det kan være like vanskelig for en lærer takle forestillinger hos barn av norske Jehovas vitner som muslimske barn med hensyn til forbud og synd ut fra de ulike religionssyn.

Det er viktig å være kreativ til løsninger, enten det gjelder barn som ikke får lov til å være med på teaterbesøk, eller barn som ikke spiser svinekjøtt. Hvis en hele tiden setter den enkelte elev i fokus i stedet for å se alle uvante situasjoner som problemer, skulle det finnes metoder for å løse de fleste situasjoner uten å lage for mye oppstyr rundt det.

Et annet viktig tema for denne forelesninga, var omskjæring av jenter. Vi fikk lese et skriv som var ment å bruke for høytlesning til elever fra åtte til tolv år. Vi jobbet i grupper og diskuterte hvorvidt dette var et materiale vi selv ville brukt i en klassesituasjon. Skrivet beskrev detaljert hvordan omskjæring foregår, og hva som blir gjort helt konkret. De fleste studentene mente at dette ikke var et skriv vi ville lest høyt i klassen. De fleste var kommet fram til at en åtteåring ikke er moden nok til det som sto der. Å nevne et spesifikt land som Somalia, så vi på som helt utelukket. Dette ville uten tvil ført til stigmatisering og problemer for enkelte av elevene. Noen mente også at et slikt skriv ville kunne skape uro og redsel hos så små barn som det her var snakk om.

Jeg syns en slik måte å jobbe på som den vi gjorde i dag, er veldig nyttig. Vi fikk diskutert og reflektert i grupper, og etterpå høre hva andre mente.

FLERKULTURELL FORSTÅELSE – 16.03.11.

I dag hadde vi forelesning med Kari Spernes. Temaet var flerkulturell forståelse.

Hun startet med å vise oss dette bildet, og ga oss spørsmålet: hva tenker du når du ser illustrasjonen?

 
Studentene kom med svar som fellesskap, samarbeid, at fargene var de samme som i regnbuen og at de derfor hadde vær sin farge, men var likevel del av en helhet.

Begrepet flerkulturalitet kan brukes i sammenheng med generelle grupper, ikke bare barn av innvandrere. Hva er flerkulturell, hvem regner seg som, eller blir regnet som flerkulturell? Er en flerkulturell dersom en har flyttet fra en del av landet til en annen? Er en flerkulturell dersom mor er personlig kristen og far er ateist? Vi ble tvunget til å tenke over begrepene. Hva betyr det for deg?

Målet må være at en i en skole preget av mangfold, må kunne møte elever, foreldre og kollegaer med positiv undring, samt å lete etter muligheter istedenfor problemer.

Det er viktig å ha en positiv undring eller nysgjerrighet. Vi skal som lærere møte og bli kjent med mange ulike mennesker.

Det er viktig som lærer å være trygg på de ulike begrepene. Enda viktigere er det å ha en god relasjon til både elever og foreldrene deres. Om en er trygg, vet en hva en kan spørre eleven eller foreldrene om. Hvorfor skal en spørre?

Alle har ulike briller og ser på verden forskjellig. Det som er viktig er at brillene ikke bygger på mening og synsing, men på fakta.

Det sentrale i denne forelesninga, føler jeg var bevisstgjøring. Bevisstgjøring i forhold til oss selv. Vite hvor vi selv står og hva vi mener. Det vi blir bevisst kan vi gjøre noe med. Det vi ikke blir bevisst gjør noe med oss.

Mange av oss lærte noe nytt i denne timen. Selv om en del av studentene mente at denne forelesningen var veldig lik den vi hadde i fjor, syns jeg det var fint med både nytt stoff og repetering av det vi hadde i fjor. Personlig syns jeg dette er et viktig emne for oss som skal ut i skolen. Det er mange forvirringer rundt de forskjellige begrepene, og det er en stor fordel å være sikker på disse før en skal begynne å praktisere som lærer.

Historien om norsk innvandring er gammel. Mange tror den begynte på 1970 tallet med pakistanere som kom som arbeidsinnvandrere. Dette stemmer altså ikke. Innvandring i Norge har vært et begrep like lenge som landet har eksistert. Grunnene til innvandring har vært forskjellige, folkeslagene har vært ulike og det har vært både frivillige og ”tvungne” innvandrere i Norge.

Eksperter på bygging og andre områder ble hentet fra lengre sør i Europa. Treller ble hentet som slaver for vikingene. Norge har variert like lenge mellom å være positiv til innvandring til å være negative. Det har med andre ord vært bølgedaler hele veien.

Vi fikk spørsmål om en del begreper som er helt vanlige å bruke. Hva ligger egentlig i disse begrepene som vi stadig hører, og også helt sikkert bruker selv?

Vi ble stilt spørsmål om hva vi la i disse ulike begrepene:

Innvandrer, utlending, etnisk norsk, norsk, første generasjonsinnvandrer, andre generasjons innvandrer, flerspråklig, flerkulturell.

Det viste seg at det var mange ulike meninger om hva disse begrepene egentlig betyr. Vi fikk se at mange av disse brukes feil. Ikke bare av ”mannen i gata”, men også i offentlige uttalelser.

La oss ta begrepet flerkulturell. Er dette et ord det i det hele tatt er nødvendig å bruke? Hvem er flerkulturell? Det trenger som nevnt tidligere ikke å ha noe med land å gjøre. Hvem vet hvilken kultur du hører til. Flerkulturell er et ord som kan generalisere og stigmatisere. Et annet ord som ofte blir brukt både i og utenfor skolen er morsmål. En lærer kan referere til morsmålet ditt eller hjemlandet ditt til en elev. Kanskje har ikke eleven engang vært i landet som foreldrene kommer fra, og snakker heller ikke språket fra dette landet.

Andre begreper som er viktige å vite definisjonen på er Integrering, assimilering og segregering. Disse blir brukt feil i veldig mange tilfeller. Også på offentlig og statlig nivå.

Vi snakket om hvordan en kan gjøre ting i praksis når en underviser i en klasse eller på en skole som består av elever med ulike bakgrunner.

Tilslutt ble vi spurt om hva vi syntes var det viktigste ordet eller setningen vi satt igjen med etter denne økta. Jeg svarer helt klart at det jeg syntes er viktigst er bevisstgjøring.

HVA ER TILPASSET OPPLÆRING?

I dag hadde vi forelesning med Roald Jensen hvor temaet var tilpasset opplæring. Først fikk vi beskjed om å skrive ned hva vi selv legger i dette begrepet. Svarene vi ga etterpå, var alle forskjellige. De fleste hadde likevel det til felles at det hadde med nivådifferensiering å gjøre.

Jensen sa at dette ikke var så rart, for om en stilte det samme spørsmålet ute i skolen til forskjellige lærere, fikk en like mange forskjellige svarLærere har ingen felles forståelse for hva tilpasset opplæring er. Her er hva lærere mener tilpasset opplæring er:

• Individualistisk forståelse
• Kvaliteter i skolens virksomhet
• Bestemte metoder/arbeidsmåter
• Omskriving av spesialundervisning
• Noe nytt vi må gjøre
• En visjon
• Noe som kan oppnås gjennom verktøy

 Hvorfor er det slik? Hva er det med begrepet ”tilpasset opplæring” som gjør at ingen har et konkret svar på hva det er og hvordan det skal gjennomføres.

TPO handler mer om en kollektiv forståelse og angår hele skolen, ikke bare dine egne didaktiske metoder.

Stort sett alle lærere bruker planer. Ukeplaner og arbeidsplaner. Begrunnelsen for dette, når en spør lærere er forskjellige. De fleste går ut på at det letter arbeidet både for elever og lærere. Ingen har sagt at de, ved å bruke disse, oppnår noe som de ellers ikke ville gjort. Dette er også et av kjennetegnene ute i skolen. Det blir gjort mye som er ubegrunnet. Lærere har problemer med å argumentere med hvorfor de gjør sånn og slik.

Det er videre mange som bruker mestringsgrupper med nivådifferensiering. Noen bruker mappemetodikk. Det går ut på lage en mappe hvor eleven selv er med på å velge ut hvilke av arbeidene sine som skal inn i mappa. Da kan elevene selv delta i sin egen vurdering. Temabasert arbeid hvor elevene jobber på forskjellige måter, er en annen variant. Dette kan bidra til at de lærer samarbeid og samhandling.

Allikevel: alle disse metodene har positiv effekt på deler av gruppa – men, de kan også ha negative effekter på deler av gruppa.

I stortingsmelding nr 31, står det imidlertid:…..”må legges opp slik at elevene kan dra nytte av at læring skjer i et sosialt arbeidsfelleskap der medelevene er ressurser i læringsarbeidet.”

En grunnleggende ferdighet som glipper for mange, er at vi i norsk skole ikke ser at elevene er en ressurs for hverandre når det gjelder læring.

Det vi bør se etter som lærer er: hva er det jeg som lærer kan gjøre med denne gruppa for at hver enkelt kommer lengst mulig i sin læring. Vi må bruke den kollektive inngangsdøra, heller enn å se på hver av elevenes egne inngangsdører.  En skole som fremmer læring gjennom å legge til rette for og bidra til at alle lærer og utvikler potensial gjennom deltakelse i et læringsfellesskap, er det vi må strekke oss etter.

Det er viktig at hele skolen går inn for en samlet praksis når det gjelder dette. På denne måten, kan en møte foreldre og andre med å si at: ”på denne skolen gjør vi det slik”. Skolen må legge til rette for et godt læringsmiljø, ha en felles holdning til begreper som TPO.

Tilpasset opplæring må være i tråd med en virksomhet som hjelper deg å nå målene i lærerplanen

MOBBING.

Undersøkelser viser at stadig flere barn og unge har blitt mobbet digitalt. Ifølge en undersøkelse som Telenor gjorde i 2008, har to av tre barn opplevd mobbing via nettet eller mobil.

Definisjonen på digital mobbing er den samme som for andre typer mobbing: altså at en persom opplever jevnlig trakassering over tid. Noen barn opplever at de ikke har noe fristed. De blir mobbet både på skolen og i fritiden når de sitter ved pc en sin hjemme. Noen får spredt bilder av seg selv på nettet, og andre opplever å bli omtalt på krenkende måter. Dette er ting som blir liggende på nettet, og som kan oppleves som et nytt overgrep igjen og igjen.

Det virker som om terskelen for å mobbe er mindre på nettet enn ansikt til ansikt. Det er lett å sitte sammen og sende en melding til en person som ikke er til stede. Jeg har selv opplevd at min femtenårige datter fikk opprettet en falsk facebook side av noen ”klassevenninner”. Her ble det lagt ut bilder som hun aldri ville vist til noen selv, og det ble opprettet venner og sendt brev til folk i hennes navn. De påsto selv at de hadde gjort dette for artighet, ikke for å såre henne.

Noen har opplevd at det har blitt opprettet egne hat – sider der barn eller unge samler seg om å hate en spesiell person. En annen metode er at ”alle” sletter en person som venn på Facebook eller msn. Dette blir også en form for utfrysning.

Stipendiat Arne Olav Nygard ved Lesesenteret har i dokorgradsarbeidet sitt fulgt undervisningen i videregående skoler. Han har sett at ungdommer bruker de sosiale mediene hyppig, og at dette er en forlengelse av eksisterende samfunnsnettverk. Han advarer mot lettvinte løsninger i kampen mot digital mobbing. Han mener videre at det er feil å frata unger datamaskiner og telefoner i kampen mot digital mobbing. Mobbing er ikke et teknologisk spørsmål, men et sosialt problem, sier Nygard.

Å engasjere seg og å holde seg oppdatert når det gjelder digitale medier og følge med på hva ungene deres driver med. Nettregler er noe som både skolen og foreldrene bør lære barna fra de er små. Videre sier Nygard at ”teknologien er ikke noe å være redd for. Som forelder kan du begynne med å bli venn med barna dine på Facebook, selv om de synes det er ukult.

Når det gjelder mobbing generelt, har det vist seg at antimobbeprogram  har god effekt i norske skoler. Dette viser en undersøkelse gjort av Campell Collaboration som er et internasjonalt forskningsnettverk med base i Norge som produserer systematiske oversikter om effekten av tiltak innen feltene sosial, justis og utdanning.

Videre har de kommet fram til at intensive program som går over tid er mest effektive. Disse programmene inkluderer foreldremøter, bedre tilsyn på lekeplasser, og disiplinære metoder som for eksempel samtaler med mobbere, henvisning til rektor og frafall av privilegier. En type tiltak ble knyttet til økning i mobbing – program som la stor vekt på arbeid mellom jevnaldrende, det vil si innsats som mekling og veiledning. Dette er et område som nok burde vært tatt mer på alvor i skolen. Jeg har selv som student opplevd å komme til skoler som ikke har noen handlingsplan når det gjelder mobbing. Vi vet også at det er i friminuttene og mens ungene venter på skolebussen, når de går til og fra skolen at størstedelen av mobbingen foregår. Allikevel blir det på de fleste skoler sett på som en plikt, nærmest som en straff å gå inspeksjon i friminuttene. Lærerne går sine faste runder mens de ser på klokka og venter på at tiden deres er ute slik at de kan gå inn til kaffekoppen sin. Jeg har hørt mange lærere si: ” Å, jeg glemte at jeg hadde inspeksjon..”. Det er blant annet slike holdninger det må jobbes med i skolen. Det er altfor få lærere ute i friminuttene, og elevene vet de faste rutene de går. Det er ingen sak å finne plasser i skoleområdet hvor lærerne ikke ser hva som foregår.

Kilde: forskning.no Campbell Collaboration.

Kilde: Lett å mobbe digitalt. Forskning.no ( forskere ved Universitetet i Stavanger)

Det har vært snakket mye om mobbing i media i det siste. Etter at begrepet digital mobbing oppsto, har mobbedebattene på ny blomstret opp. Det diskuteres i ulike fora, hva en kan gjøre for å stoppe dette. Det som er interessant, syns jeg, er å få vite om det er de samme mobberne som mobber digitalt som de som før mobbet på mer ”tradisjonelt” vis. Har vi fått en ny type mobbere, eller er det de samme som har fått enda en arena de kan utfolde seg på?

 Det er vanskelig for voksne å få innsyn i mobbing av egne barn. Enda vanskeligere er det å få innsyn i de digitale metodene som nå tas i bruk. Få barn snakker om mobbing. Det er vanskelig å innrømme at en ikke er populær. Jeg tror det er viktig å ha en god relasjon til sine egne barn, og til elevene sine som lærer. Dersom en har et åpent forhold, er det lettere for barna å fortelle om ubehagelige ting. Det er også viktig å lære barn respekt og toleranse. Jeg tror det forebyggende arbeidet er viktig. Både for mobbeofre og mobbere .

Det har vært snakket og skrevet mye om mobbeofre. Hvem de er og hvorfor noen barn blir mobbeofre. Hvem er så mobberne? Hvilke barn blir mobbere, og kan en som foreldre gjøre noe for å hinder at nettopp ditt barn blir en mobber. Er det dårlige foreldre som produserer mobbere? Jeg er selv mor til et barn som har blitt mobbet, og vet at dette er noe som påvirker hele familien. Hvordan er det med familiene til mobberne? Er det kult å ha en bror eller en søster som alle vet er en mobber? Det er ikke lett å finne forskningsresultater på disse emnene, men det skulle være interessant å lese mer om akkurat disse problemstillingene.

Foredrag av Terje Forsberg.

I dag hadde vi besøk av en foredragsholder som heter Terje Forsberg. Han fortalte sin sterke historie fra barndommen og skolegangen sin. En historie om en liten gutt som ble mishandlet og mobbet både hjemme, på skolen og ellers i lokalsamfunnet.

Familien flyttet mye. Hver gang faren hadde satt seg i gjeld på en plass, måtte moren ta de fem ungene med seg og dra til et annet sted i landet. Terje gikk på seks forskjellige skoler. Som tiåring ble han stemplet som åndssvak av en lærer, og fikk beskjed om at han aldri kom til å lære seg å lese, skrive eller regne. Dette fulgte ham siden, og det ble ikke gjort noe forsøk på å gi ham den undervisningen han hadde krav på.

Vi fikk høre en rystende historie om voksne som unnlot å se hva som skjedde. Voksne som også var delaktig i å plage og mobbe Terje.

En gang forlot faren dem i en kjeller de bodde i , med beskjed om at hvis det kom noen inn, kom de til til å bli drept. Det kom tilslutt noen damer fra barnevernet, og det ble bestemt at Terje skulle i fosterhjem og de andre barna skulle på barnehjem. Faren  kom og hentet dem før dette skjedde, og de flyttet nordover til Troms.

Terje fortalte om systematisk mishandling, drukningsforsøk og om hvordan han var vitne til at faren voldtok og mishandlet moren. Moren var også delaktig i mishandlingen av Terje. Hun slo ham med et ris og truet med å sende ham på et hjem for åndssvake.

Som sekstenåring dro Terje til sjøs. Han hadde lært et språk som besto av å slå og å banne. Dette gjorde at han stadig kom i konflikter, og ble til slutt sendt hejm. Ingen ville ha ham om bord i en båt.

Terje fortalte videre om en opplevelse hvor han i en skog plutselig hørte en stemme og kjente en enorm kjærlighet. Han begynte å gå i baptistkirka hvor han læret seg å lese i en bibel. Han traff Grethe som han giftet seg med og de fikk etter hvert tre  barn.

Terje holdt sin historie skjult for sine nærmeste, men da han gikk til sak og søkte om billighetserstatning, ble historien kjent.

Han fortalte om en ukuelig vilje til å ta tilbake barndommen og livet sitt. Han lærte seg å lese, skrive og å regne og tok gymnaset. Han fikk jobb som lærervikar og jobbet som lærer i sju år. Han sier det er viktig å se de to, tre elevene som er slik som han var. Barn som blir forsømt på et eller annet vis. Barn som har et språk som ingen forstår. Et språk som består av banning, spytting og slåing. Disse barna har også krav på morsmålsundervisning. Hva ligger bak dette destruktive språket? Å bli møtt med kjefting og straff, hjelper ikke disse barna.

Nå bruker Terje all sin tid på å reise rundt og holde foredrag og fortelle om livet sitt. Jeg tror det er viktig for oss som skal bli lærere å få høre om hvordan skoleverket kan være med på å ødelegge livet til et barn. Det er viktig å fokusere på disse barna som ikke passer inn i systemet, og det er viktig å  vite at som lærer har du et stort ansvar. Du har ansvar for å se hvert enkelt barn. Du har ansvar for å søke hjelp hos andre instanser dersom det er behov for det.

Av alle foredragene vi har hatt og kommer til å ha i vår fireårige utdannelse, tror jeg det er ett som alle kommer til å huske: møtet med Terje Forsberg.

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!