Fra boka Magiske steder i serien
Mystiske minner fra hele verden, Cappelens forlag
Det er i dag Ätte Är siden Thor Heyerdahl ble gravlagt i Oslo Domkirke, og i den anledningen har jeg tatt fram en gammel artikkel om en av hans mest oppsiktsvekkende teorier, nemlig om befolkningen pÄ PÄskeÞya.
Hundrevis av hÞye, tause, ubevegelige statuer ligger istykkerbrukket pÄ en naken og forblÄst vulkansk Þy langt ute i Stillehavet. Hvem lagde dem og hvorfor? Har de sammenheng med andre polynesiske kulturer? Eller er det noe som kan tyde pÄ en sÞramerikansk pÄvirkning?
Dette er spÞrsmÄl som forfatteren av en gammel artikkel om PÄskeÞya stiller seg.
PĂ„skeĂžya er en av de mest isolerte stedene i verden.
Den heter pĂ„ polynesisk Te Pito o te HenĂșa som betyr «Verdens navle» eller Mata-ki-te-Rangi, «Ăyne mot himmelen», og pĂ„ sprĂ„ket Rapa Nui heter Ăžya Rapa Nui, Store Rapa. Ăya er mest kjent for steinstatuene som kalles moaier, og som finnes rundt hele kystlinja.
I 1995 ble PÄskeÞya tatt opp pÄ Unescos verdensarvliste, blant annet pÄ grunn av at Þyas rike kultur hadde oppstÄtt uten innflytelse utenifra, i tillegg til Ä oppfylle Unesco's krav I, III og V.
PÄ fÞrste pÄskedag i 1722 lenset mannskapet pÄ en hollandsk seiler unna for de sÞrÞstlige passatvindene da de uventet fikk land i siktet. Admiral Jacob Roggeveen la skuta nÊrmere den fjellfylte og ugjestmilde kysten og sÄ til sin forblÞffelse en rad kjempestore statuer med ryggen mot sjÞen. Enkelte av dem hadde en karakteristisk rÞd "hÄrtopp". Etter Ä ha tatt seg i land fant admiralen en liten Þybefolkning som var temmelig utpint - de hadde verktÞy og vÄpen av stein og eide bare noen fÄ kanoer som var bÄde smÄ og i dÄrlig stand.
Den engelske sjĂžfareren kaptein Cook kom til Ăžya femti Ă„r senere. Blant mannskapet hans var det en
sjĂžmann fra Hawaii som forsto Ăžyboernes sprĂ„k, for det var polynesisk liksom hans eget. Ăyboerne fortalte at de faktisk var etterkommere av de som hadde lagd statuene. I fĂžlge deres legender var de blitt ledet til Ăžya av hĂžvdingen Hotu Matu'a, og det var 22 generasjoner siden.
Rundt tusen Är fÞr vÄr tidsregning var det et folkeferd av dyktige pottemakere og navigatÞrer - arkeologer kaller dem lapitafolket - som kom fra New Guinea til Fiji, og derfra foretok den lange og farefulle ferden over til Tonga og Samoa. Deres etterkommere seilte enda lenger Þst omkring 400 Är senere pÄ jakt etter nye Þyer "over vinden" som polyneserne sier. De visste at verden var full av Þyer, og at Þyene "over vinden" alltid var folketomme. Stadig vÄget de seg lenger og lenger mot Þst...
Thor Heyerdahl hevdet derimot at de fÞrste kolonistene pÄ PÄskeÞya kom fra Þst, fra fÞrinkatidens SÞr-Amerika, pÄ sine flÄter... Og at de brakte med seg sÞtpotet, sivplanter som nÄ stÄr tett rundt kraterinnsjÞene pÄ PÄskeÞya, og sine ferdigheter i steinhogging.
Folket ble de dyktigste skulptĂžrene i hele Polynesia. Fra rundt 400 bygde de gravplattformer i stein, ahu, nede ved sjĂžen. Noen av dem ble kledd med store og utrolig fint og nĂžyaktig tilhogne steiner.
De dÞde ble plassert oppÄ akuen som var forbudt omrÄde helt til det bare var skjelettet igjen av vedkomne - altsÄ etter at fugler, insekter, vÊr og vind hadde tatt sitt.
Hele denne tida vÄket avdÞdes familie ved akuen. Deretter kom stammen og haugla knoklene inne i akuen, og sÄ holdt de gravÞl til Êre for den dÞde.
For Ä hedre sine forfedre, og som et uttrykk for stammens styrke og velstand, hogg folket ut statuer av den porÞse bergarten fra et lite vulkansk fjell, Rano Raraku. Til Ä begynne med kunne statuene variere i form. Senere, fra ca. Är 1000, kom en enkelt statue til Ä dominere: en mannsfigur med stilisert hode og lange Þreflipper, noen ganger med detaljerike dekorasjoner pÄ kroppen som skulle forestille tatoveringer. Statuene ble plassert oppÄ akuen slik at de ble stÄende og stirre med sine pÄsatte Þyne inn over stammens hus og Äkre. Denne kulturen blomstret i 600 Är. Yam, sÞtpotet og bananer ble dyrket, kanoer bygd til fisking, hÞns ble alt opp.TÞmmer ble hentet i skogen, og de bygde fine hus med steinmurer og sivtekket tak. Men sÄ inntok fremmede stammer Þya, og det ble nedgangstider.
Sagnene beretter om et stort slag som endte med at "kortĂžrene" slaktet "langĂžrene" ned for fote.
Disse folkene kan ha vĂŠrt de siste etterkommerne av de to forskjellige imigrantene, fra Ăžst og vest, som ble drevet til krig da tĂžmmeret tok slutt og hungersnĂžden kom.
Det er tilsammen funnet over seks hundre statuer pÄ Þya. Flere av dem er over ni meter hÞye. Av de
statuene som ligger uferdige i bruddet ved vulkanen, er en over tjue meter og med en anslÄtt vekt pÄ ovr trehundre tonn. Det var den amerikanske arkeologen William Mulloy som gjenreiste dem i 1960.
Akuene ble som regel fint murt opp av steinblokker av vulkansk bergart. De lÄ ned eved sjÞkanten, hadde lange ramper med sirlige rekker av smÄ, runde stein pÄ langsidene. Den stÞrste ligger ved Vinapu pÄ sÞrkysten. Disse er ogsÄ satt i stand.
Dette er et sted jeg kunne tenke meg Ă„ dra til. Kanskje det byr seg en mulighet en vakker deg!
Og ikke visste jeg at en av kolossene er stilt ut i British Museum i London. FÞrst da jeg lette gjennom bÞkene i bokhylla etter mer stoff, oppdaga jeg det. Stadig nytt Ä lÊre nÄr det kreves research i forbindelse med forberedelser av innleggene.
Fra boka Oppdagelsesferd til fortiden
i serien Verden og vi fra Cappelens forlag.
Mer info:
http://www.kon-tiki.no/Exp_Paaske.php
http://www.sydhav.no/Artikkelarkiv/moai.htm
http://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5ske%C3%B8ya#Moai_-_steinstatuene
PĂ„skeĂžya er pĂ„ UNESCO´s verdensarvliste.
Klikk pÄ bildet av blomsten som er tatt av Matt og Isabell for Ä komme til en fantastisk bildeserie av statuene.
_copy_1024x576.jpg)
